Til våren, pappa...
Jeg ser på flotte årskavalkader for 2012 fra den store bloggeverden.
Jeg hadde ikke blogg for ett år siden, men jeg har alikevel lyst å dele noen tanker om hvordan starten på 2012 var for meg.
Det jeg vil fortelle handler rett og slett om hvordan det er å bli gammel..
Det var faren min som ble syk. Ikke plutselig syk, men fra å ha hatt en lang periode hvor han klarte seg godt med min mors hjelp, kom det til et punkt at mor ikke klarte å ha ansvaret for ham lenger.. Hun var så sliten og bekymret at hun ikke orket mer.
Jeg tok en telefon og fikk en avtale med kommunen..
Jøss tenkte jeg, de responderte jo fort.. jeg hadde da hørt så mye negativt om dette..
Møte med kommunen Nr. 1
Rapport ble skrevet.
Selvsagt var far (91) - og mor (89) - altfor "frisk og sprek" til å få plass i både omsorgsbolig eller sykehjem, men du verden så mye hjelp de kunne få i hjemmet.
De neste dagene og ukene løp mor opp og ned trapper for å åpne døren til hjemmehjelperne.. De kom og gikk - hele tiden - var både søte og blide, og det var overhode ikke deres skyld at de ikke hadde tid å sette seg ned for å HØRE og SE.
Far havnet på sykehus juleaften (2011). Etter fem timer der, dro vi til slutt hjem for å feire juleaften. Far var i de tryggeste hender.
2. juledag hentet vi ham hjemigjen - de fant ingenting av betydning - så der kunne han ikke ligge. Mannen kunne knapt gå - men han måtte hjem..
Nyttårsaften ble han "akuttinnlagt" på sykehjem.. Der trivdes han overhode ikke.
Like greit, for der var han også for frisk, og kunne ikke få være mer enn et par dager alikevel..
Møte med kommunen Nr 2.
Rapport ble skrevet!
Min mor var så fortvilet.. Gråt og ba om at noen måtte finne en løsning for dem. Men neida. I Trondheim skal de bo hjemme så lenge som mulig.
For det ønsker de gamle, har noen bestemt.
Far ble så igjen innlagt på sykehuset. Vi tryglet og ba om at de ikke måtte sende ham hjem igjen. Da ville de også få min mor innlagt som pasient, og i verste fall meg også etterhvert..
Møte med kommunen Nr. 3
Rapport ble skrevet!
I slutten av januar ble han plassert på et midlertidig sykehjem..
Søte, snille pleiere, men de kunne jo umulig rekke over alle..
Møte med kommunen Nr.4
Rapport ble skrevet!
Men faren min var visst fremdeles ikke syk nok til å få fast opphold på sykehjem..
Jeg besøkte ham etter jobb - trøstet med at til våren, pappa.. når snøen forsvinner og det blir mildere, da skal jeg ta deg med ut i rullestolen og du skal få frisk luft..
Han fikk fremdeles ikke fast sykehjemsplass..
Møte med kommunen Nr. 5
Rapport ble skrevet, og vi ble anbefalt å søke omsorgsbolig!!
Jeg sov ikke, jeg synes det var aldeles urimelig. Skulle jeg flytte min mor, som er nesten både blind og døv, på en helt fremmed plass i byen - i en helt vanlig blokk, som de kalte omsorgsbolig..??
..og i tillegg skulle hun ha ansvaret for min far, som nå var så godt som totalt pleiepassient..?
Jeg gråt, jeg var så fortvilet og jeg var så oppgitt over et system som ikke virket i noen ledd..
Overhode ingen hjelp å få.
I slutten av mars var far blitt enda dårligere.. Det siste håpet om å komme seg utigjen i frisk luft begynte å svinne..
Han sa at han følte seg som en eske som var stuet bort på et lager.. en byrde for pårørende og pleiere..
Påsken nermet seg .
Hans eneste ønske for påsken..var å få være noen dager på sykehjemmet som var like ved der han og mor bodde - så nærmt at mor kunne GÅ bort å besøke ham.. Han kunne sove på gangen, på bøttekottet eller hvor som helst - bare han fikk være der disse dagene..
Men neida.. der var det heller ikke plass for ham..
Møte med kommune Nr 6
Far fikk innvilget fast sykehjemsplass - de måtte bare finne et sted som var ledig..
Noen dager senere sovnet han stille inn.
Han rakk å ta oss alle i hånden og takke for et langt og godt liv. Men han hadde aldri sett for seg at slutten skulle bli slik.
Faren min ville ikke dø - han hadde så utrolig mye mer han ville gjøre. Han ville skrive så mange flere dikt.. ordene - han hadde så mange ord, men de kom ikke helt frem fra hodet til papiret.. men vi forsto hva han mente..
At en mann dør, 91 år gammel, er det nok ikke så mange som reflekterer over. Men vi som er pårørende og ser at i Velferds Norge er det overhode ikke plass for dem som er gammel og ikke klarer seg hjemme.
Er det dette vi drømmer om når vi peser avgårde på treningstudioene for å kunne leve så lenge som mulig??
Et liv som en bortstuet eske.. Køer utenfor rommet ditt som venter på at sengen du "opptar" på sykehjemmet skal bli ledig.. fort..!
Hvor ble det av det gode, gammeldagse Gamlehjemmet.. Der de noenlunde friske og fremdeles oppegående gamle, kan få leve sine siste år .. hvis det er det de ønsker..
Til høsten er det stortingsvalg.
HVEM skal vi velge - som virkelig mener noe i sine fraser om en bedre eldreomsorg..
LEV NÅ - NYT LIVET